Som representant i Hovedutvalget for Kunnskap, Barn og Unge, samt Kommunestyre, tar jeg det som en selvfølge at jeg holdes oppdatert om situasjonen rundt våre barn og unge i kommunen. Denne uken fikk jeg oppleve dagliglivet til våre barn på kroppen, og innser at jeg overhodet ikke har nok forståelse av omfanget. Det bekymrer meg, og jeg mener det er helt uakseptabelt dersom vi skal være i stand til å ivareta det ansvaret vi er satt til.
Til daglig jobber jeg en del fra hjemmekontor, årstiden gjør at det er naturlig å ha vindu åpent. Jeg er derfor vant til at barna i gaten er som barn flest, lek med latter, rop, ballspill og noen ganger korte innslag av gråt når noen slår seg, eller er litt uenige, slik det skal være.
Men denne dagen er det skrik som skiller seg helt fra normalen, og det kommer fra noen som er litt eldre. Det starter med det som høres ut som en krangel. Min første tanke er at det var irriterende forstyrrende, før jeg hører det endrer seg til desperasjon og angst fra den ene parten. Når jeg ser ut av vinduet, ser jeg rett ned på to barn som har gjemt seg bak garasjen til min nabo. Jeg velger derfor å gå ut, for og få en oversikt over hva det er som faktisk skjer. Det er normalt et rolig nabolag, så det oppleves veldig unormalt.
Jeg stopper hos de to barna bak garasjen. Det første de sier er “Du burde ikke gå opp dit for de har kniv!”. Forsikret om at de har det greit, beveger jeg meg oppover gaten for å se til hva det er som skjer. Jeg registrerer flere andre barn som står med syklene sine et godt stykke lenger opp i gaten, de står der og venter som om de skal over et overgangsfelt i trafikken.
Når jeg nærmer meg den aktuelle situasjonen jeg gikk ut for, så viser det seg at det er ungdommer som er kommet for å “ta” en gutt som bor i gaten. Det er alt en annen voksen kommet til, som har trukket med seg de involverte som er kommet, lenger unna situasjonen. Jeg går bort og opplever det jeg tolker som en amper situasjon, men guttene er mottakelig for dialog. Vi voksne er tydelige på at vi ikke kan tillate slik truende oppførsel, det er små barn her som blir redde, og det er helt uakseptabelt. Den andre voksne får etterhvert overtalt de unge guttene, tar de med seg, og de forlater området. Rundt meg dukker det da opp små barne hoder fra de rareste gjemmesteder.
Barna som til nå har stått å ventet på at det skulle bli trygt å “krysse veien” kommer nå syklende. På vei tilbake til min egen bolig, stopper jeg opp for å høre om de har det bra, og det er her jeg blir virkelig skremt. Jeg opplever at de ser på meg med litt apatiske blikk, de forteller at de er vandt til denne type situasjoner, at de skjer dagelig. De har utformet sin egen “taktikk” der de gjør sitt for å holde trygg avstand og unngå å komme i en situasjon der de risikerer å bli dratt inn i det jeg opplever som aggressive handlinger fra 3.de part. Det slo meg at dette er samme beskyttelsesmekanismer som surikater benytter, og ikke noe barn skal måtte forholde seg til.
Det har nå kommet flere foreldre til, de forteller meg at dette er den nye “normalen”, at dette er noe våre barn må forholde seg til hver eneste dag. En mor forteller at dagen før hadde hennes sønn i barneskole alder blitt tvunget av eldre barn til å utføre vandalisme, helt uten mening. Gutten hadde denne dagen ikke rukket å “gå rundt” de eldre guttene, og endte dermed opp som dagens tilfeldige “offer”.
En annen kunne fortelle at det er flere familier i område som har blitt, og blir trakassert og på grensen til terrorisert av ungdomsgjenger, samt at lekeplassene i nabolaget benyttes til bruk og salg av narkotika. Det er liten vilje til å varsle, eller anmelde. Redsel for å bli stemplet som “snitch” med de konsekvenser det medfører, gjør at et betydelig antall barn men også voksne, særlig foreldre, går rundt i konstant frykt.
I etterkant av dette, ble jeg sittende - med klump i halsen - og ta innover meg det jeg hadde opplevd og blitt fortalt. Er dette hverdagen for mange av våre innbyggere i kommunen? Hvorfor blir ikke dette kommunisert til oss politikere, som hele tiden etterspør denne type informasjon. Når politikere får informasjon fra skole, barnevern og politi, så kan jeg ikke annet enn å tolke det dit at enten så er det ekstra ille her jeg bor, eller så er tilbakemeldingene vi blir presentert fra de ansvarlige etatene en “pyntet” versjon.
Jeg kan ikke forstå at vi som samfunn er tjent med en stille og nesten fraværende debatt. Vi lever i et land, der en av våre sterkeste verdier er tillit og åpenhet. Hvordan tenker vi at vi skal få bukt med dette dersom de som skal ta beslutninger og sette inn tiltak ikke innehar den informasjonen som trengs for å kunne gjøre de rette valgene? Jeg opplever at vi som politikere forsøker å få en oversikt. Men det som fremlegges oss, kan oppleves “pyntet” på, og hersker det en “taushetskultur” der innbyggere av ren redsel ikke tør å fortelle - også de voksne? Da har vi et alvorlig samfunnsproblem!
Vi skal ikke ha det sånn. Jeg gikk til valg på at jeg skal jobbe for å bekjempe mobbing og ungdomskriminalitet. Men jeg må erkjenne at 9 måneder inn i min første periode som lokalpolitiker, så har jeg denne uken for første gang følt på en maktesløshet.
I Sandefjord skal alle føle seg trygge, ingen skal måtte leve sine liv i konstant frykt for å bli utsatt for uønskede handlinger, eller truet til å utføre noe de ikke vil. Jeg oppfordrer alle til å fortelle om hendelser de opplever, om ønskelig så ta kontakt. Det viktigste for meg er at vi får en åpenhet om omfanget slik at det kan bidra til at vi får på plass de riktige tiltakene.
Commenti